JEG VET HVA JEG VIL BLI!

Dette er ikke et morsomt innlegg, men rett og slett en åpenbaring :D
Jeg vet at 3 uker og ingen innlegg er dårlig. Men til mitt forsvar har jeg vært veldig depressiv og høyst tankefull disse ukene. (Bortsett fra når jeg har pusset tennene med Runes tannkrem som gjør hele munnen knall blå. Da trampe jeg fram og tilbake forrand badespeilet å leker alien... selvfølgelig!) Mye av tiden har blitt brukt til å gruble lenge og vel over, en til nå, ganske depressiv framtid. Det har nemlig godt opp for meg at jeg begynner å bli gammel, og at jeg en dag kommer til å dø. Jeg begynner virkelig å få dårlig tid til å utføre mine drømmer og faktik bli noe her i verden. Men så snudde alt seg. På disse tre ukene har jeg fått gjort 5 fantastiske ting, og som særlig den siste uken har fått meg til å bli ganske gla :D



1. Jeg har sluttet med en uvane. 2. Jeg har forrandret useende til noe jeg kler bedre. 3. Jeg har ryddet veldig store mengder. 4. Jeg har funnet ut av hva jeg skal bli. 5. Jeg har fått tilbake roen og positiviteten.

Uvanen jeg har blitt kvitt er neglebiting. En uvane jeg har prøvd å slutte med i manfoldige år. Nå var det på tide med en ekstra dose viljestyrke, og har ikke puttet fingrende i munnen siden (hvis ikke det er sjokolade på de da). Ganske stolt!

Og jeg har begynt å ta ut dreadsa. Selv om jeg er veldig glad i de, kler jeg løst hår bedre. Så er fortiden veldig glad når jeg ser mitt eget speilbilde. Men sentimentaliteten er stor og jeg har bestemt meg for å beholde noen igjen i nakken og på sidene. Så blir spennende å se hvordan det blir :D Må bare legge til at det å ta ut dreads er en hårete affære. Og de hårballene på bilde er ca halvparten av hva som detter ut av én dread. Kun en! Jeg ble jo fort redd for at jeg var på den raske veien mot skallet. Men det er overraskende mye hår som fremdeles sitter fast på hode :P

Jeg har og ryddet i ufattelig store mengder rot! Jeg snakker om bildene fra Asia og Australia turen 2010. Det hele er et forferdelig tullball. Alt ligger hulter til bulter. Det at det faktisk er hele 21.000 bilder som ligger hulter til bulter gjør jo ikke saken noe lettere. Jeg vet ikke hvor mange timer som har gått med til denne opprydningen, men det må vel ligge på rundt 50... Ganske sykt.

Jeg vet det lenge har vært spørsmål og teorier om hva det er Nina kommer til å bli. Belinda har holdt en knapp på såpekoker yrke, og flere syns jeg bør jobbe i reiseselskap. Jeg har, som tidligere nevnt, tenkt og tenkt - og blitt riktig så depresiv av tankene mine. Hva skal jeg bli? Når skal jeg bli det? Så fikk jeg en åpenbaring. Selvfølgelig, jeg må jo bli fotograf! Andre yrker har fått meg til å tenke "å det hadde vært gøy, tenk om jeg hadde klart det".. men når jeg tenker på fotograf så tenker jeg "selvfølgelig klarer jeg det!". Da har jeg selvtilliten inne til å fulføre det. Jeg må da ha like mye motivasjon som en annen som velger dette yrke. Jeg tenker tilbake på alle de timene i løpet av en uke jeg sitter å jobber med bilder. Enten om det gjelder å plukke ut bra bilder, ta bilder, eller bilderedigering. Spesielt bilderedigering er et pirkearbeid uten like som krever enorme mengder med motivasjon og tålmodiget. Det har jeg ubegrenset med når det gjelder foto. Perfekt yrke for meg. Kan virkelig se for meg at det er noe jeg kan drive med og være fornøyd med, og faktisk være flink i. Pluss at jeg kan kombinere reise, dyr og dykking. Alt jeg liker! I tillegg så liker jo Rune det og :) Oh jeg er så fornøyd!
Skolen finnes i alle store byer nesten over hele landet, så jeg er ikke bundet av et sted. Jeg kan studere akkurat der det passer meg, og der vennene mine er. Bortsett fra kr.sand - som er litt dumt. Men det kan å være en bra ting. Kanskje tiden er kommet for å forlate kr.sand og begynner på nye ukjente steder.

Det morsomme med alt dette er at både meg og rune søkte på denne linjen for tre år siden og kom inn, men takket nei. Vi valgte heller å studere historie og senere religion. Jeg ser ikke på det som noe tap, men tenker som så at jeg ikke var klar for fotolinja på den tia. Og det finnes ikke et eneste studiet som kunne gitt meg større personlig innsikt og utvikling i akkurat den retningen jeg trengte som det 2 år med religion har gitt meg - og det er ikke sikkert at jeg hadde kommet til denne foto åpenbaring uten.
Det eneste er at jeg skulle ønske jeg hadde fått denne åpenbaringen i sommer, så jeg kunne søkt meg inn på fotolinjen denne høsten. Men det er det ingenting å gjøre noe med nå. Åpenbaringer kommer når de kommer, og er ingenting man kan ha kontroll over.

Alle dette har fått meg til å få tilbake mine uendelige positive tro på framtiden og at ting kommer til å gå bra. For å være ærlig så har den vært borte i noen måneder. Så akkurat her jeg sitter nå har jeg det veldig bra med meg selv. Jeg har fått roen. Jeg begynte jo tidligere å tenke "herregud, hvis jeg skal begynne på en ny utdanning nå så er jeg jo 26 år når jeg er ferdig!". Men så slo en annen tanke meg. "Det er ikke målet som er viktig, men reisen". Og da tenker jeg at det er jo fantastisk morsomt å være student, og hver dag lære noe nytt - særlig når det er noe man liker. Hva skjedde med meg? Hvorfor hadde jeg denne trangen til å våkse opp?. Nesten alle jeg har snakket med som har gått ut i arbeidslivet sier det samme - vær student så lenge du kan! Jah, tanker jeg da. Jeg skal nyte reisen min videre som student, selv om jeg er 26 år når jeg blir ferdig utdannet. Det er jo ikke som at livet begynner når man går ut i jobb. Livet er jo nå!